Da Frode mistet hodet

da-frode-mistet-hodet_fotokreditering-gyldendal-1

En hodeløs venn

Det var en tirsdag så vanlig som bare tirsdager kan være. Ulrik hadde vært på skolen. Etterpå hadde han spilt fotball med seg selv og gjort lekser. Endelig løp han bort til sin aller beste venn for å gjøre noe skikkelig gøy. Det var alltid så mye å finne på i den store hagen til Frode.

Da han kom fram til huset der Frode bodde, stanset Ulrik brått. For Frode virket virkelig helt annerledes enn vanlig. Det var som om han var blitt et hode lavere. Ulrik så nøye etter: Frode hadde to bein. Han hadde en passe stor overkropp med fine armer. Men på toppen, midt mellom skuldrene, var det veldig tomt. Frode manglet rett og slett hode!

Var det mulig?!

Ulrik lurte på om han så feil, eller om hodet kunne ha flyttet seg til et annet sted på kroppen. Men det var ikke å se noe sted. Frode var virkelig helt hodeløs.

Ulrik gikk forsiktig inn i hagen.

– Eh, du … Frode … hvor har du egentlig gjort av hodet ditt?

Kameraten svarte ikke. Og det var kanskje ikke så rart. For munnen satt jo på hodet. Og hodet hans var jo helt borte.

Riktignok mistet Frode ofte ting. Pennal, nøkler og mynter ble borte stadig vekk. Men han hadde aldri mistet en del av kroppen før.

På gresset lå fotballen. Ulrik kom på at hodet kanskje kunne ha falt av da Frode nikket en ball. Han begynte å lete i buskene. Han kikket under terrassen. I blomsterbedet. Oppe i trærne. Men hodet til Frode var ikke å se noe sted.

Frode sto helt stille på plenen. Ulrik prøvde å sentre ballen til ham, men Frode løftet ikke engang beinet. Også han som elsket å spille fotball. Nå gikk Ulrik bort og prikket kameraten på skulderen. Frode hevet armen og vinket. Men han vinket i en helt annen retning enn der Ulrik sto.

– Her er jeg, sa Ulrik og veivet med begge armene. – Er du helt blind, eller?

Ulrik skjønte fort at det var nettopp det Frode var. Han hadde jo ingen øyne å se med.

– Ok, hør på meg nå, begynte han.

Men det hjalp jo heller ikke å si noe til en person uten hode. Når Ulrik tenkte seg om, var det veldig mye utstyr som fulgte med hoder: ører, nese, øyne og munn. Og hjerne. Antakelig var det utrolig lett å gjøre dumme ting uten hode. Det ville ikke hjelpe det minste om folk ba deg om å bruke hodet.

Ulrik tok kameraten i hånda og førte ham ut av hagen. De måtte lete. På fotballbanen. På skolen. På gangstien. For et eller annet sted måtte jo hodet til Frode være. Men da de kom ut på gata, stanset Ulrik. Kanskje folk trodde dette var siste mote, og så ville andre også begynne å kvitte seg med hodene sine? Det ville ikke være særlig bra. Han trakk Frode med seg inn i hagen igjen mens han tenkte seg om.

Hadde det vært Halloween kunne han bare limt et gresskar mellom skuldrene til Frode. Men det hadde ikke vært Halloween siden i fjor. Heldigvis hadde Ulrik fortsatt et hode som virket. Og nå fikk han en idé: faren hans gikk med en bøttehatt om sommeren for å beskytte skallen mot sol. Den kunne han sette fast mellom skuldrene til Frode, og da så det bare ut som om han hadde et veldig lite hode og utrolig kort hals. Problemet var at de ikke kunne bruke fortauet, og mellom husene deres var det en hage med en farlig nabo.

Mens han tenkte, hadde han sluppet taket i armen til Frode, som nå gikk rett inn i hekken.

– Se deg for, da, utbrøt Ulrik.

Men det var jo nettopp det Frode ikke kunne. Ulrik dro Frode ut av hekken og holdt ham i skjul under epletrærne. Før de gikk inn i naboens hage, kikket Ulrik etter bevegelser i huset, men det var ingen å se.

– Kom igjen, skynd deg, sa han.

Men Frode fikk selvsagt ikke med seg noe han sa uten ører. Ulrik skjønte at det kunne bli skikkelig strevsomt å ha en kompis uten hode. Dessuten ville det bli utrolig kjedelig. Veldig mange av de kule tingene de gjorde sammen, trengte man nemlig hode til. Når han tenkte etter, så kom han faktisk til at man trengte hodet til alt sammen. Dette var jo helt krise.

Og ikke før hadde han tenkt på krise, kom naboen ut av huset sitt. Det var én ting han visste om naboen: han var utrolig redd for at noen skulle tråkke på plenen hans og gjøre gresset flatt. Nå gjaldt det å tenke fort.

Advertisements