Den umulige sykkelen

  1. Trøbbel med hjul

Bodrik kunne stå på ett bein. Han hadde rodd i en kajakk. En gang hadde han balansert i over to sekunder på en smal planke. Men han kunne ikke sykle.

Og i går hadde han fått en helt ny sykkel. Uff, ikke rart bursdagen hadde blitt verdens tristeste.

– Jeg skal lære deg å sykle, sa pappa muntert. – Etter at jeg har støvsugd. Og vasket badet. Og ryddet litt i kjelleren. Og kanskje sett litt på tv.

– Ok, sa Bodrik og tenkte at det egentlig var fint at pappa hadde mye å gjøre.

For han kunne godt vente noen år før de tok ut sykkelen. Skrubbsår og en brukket nese var ikke noe for ham. Balanseringen på den planken i to sekunder hadde lært ham at han likte best å ha begge beina trygt plantet på jorda.

– Kan du ikke sette sykkelen i garasjen så lenge? foreslo pappa.

– Det kan jeg godt, sa Bodrik.

Han trillet sykkelen ut av stua. Da han kom ut på gårdsplassen, tenkte han at pappa ikke hadde sagt noe om hvilken garasje han skulle sette den i. Hvis han satte den i garasjen til bestemor, glemte kanskje alle at han hadde en sykkel.

Det var nitten hus mellom huset der Bodrik bodde og huset til bestemor. Men akkurat nå kunne hun like gjerne bodd i et annet land. For nedi veien kom Nils og Anders i klassen. På hver sin sykkel.

– Hei, Bodrik. Så fin sykkel du har fått! Vil du være med og sykle? spurte Anders, som kunne steile på sykkel.

– Vi kan dra bort til rampen og se på skaterne, foreslo Nils, som kunne sykle uten å ha hendene på styret.

Bodrik kjente at han ble helt tørr i munnen. Alle i klassen kunne sykle. Antagelig kunne alle på hele skolen sykle, bortsett fra ham.

– Det går nok ikke, sukket Bodrik og så fortvilet ned på sykkelen. – Sykkelen min har fått … hjulvisp.

Bodrik irriterte seg over at det første som dumpet ned i hodet hans var noe bestemor brukte på kjøkkenet. Men Anders så ut som han tenkte. For Anders trodde nemlig at han visste alt. Og var det noe han ikke visste, så lot han som om han visste ekstra mye om det.

– Så utrolig kjipt, sa Anders. – Det verste som finnes, er jo sykler med hjulvisp.

– Ja, hadde jeg syklet med hjulvisp, kunne jeg jo ha fått kappet av beinet, sa Bodrik.

– Du ville se veldig annerledes ut med bare ett bein, mente Nils.

– Jeg ville holdt sykkelen veldig i ro hvis jeg var deg, sa Anders. – Vi kan kanskje sykle sammen en annen dag.

– Ja, en annen dag passer veldig godt, sa Bodrik.

Snart tråkket de to skolekameratene videre. Men problemene var tydeligvis ikke over. For nedi veien kom Pernille. Hun gikk på beina, og hun gikk veldig fort.

– Hei, Bodrik! Så kult at du har fått deg sykkel. Det passer utrolig bra.

– Gjør det?

– Ja, for nå kan jo du sykle meg ned til Melissa. Vi skal gjøre lekser sammen, og jeg er seint ute.

– Til … å … eh … nei, du skjønner, sykkelen min har fått … hjul…

Bodrik sluttet midt i ordet. For Pernille var virkelig en som visste alt.

– Kan du ikke sykle meg ned fordi sykkelen din har hjul?

Det verste var at det egentlig var sant. Men han skjønte at det ikke var en særlig god unnskyldning.

– Jeg mener, hjulene har fått firkantvreng.

Pernille kunne være ganske streng. En gang hadde hun fått en lærer til å slutte å røyke.

– Så du vil ikke la meg sitte bakpå?

– Det er faktisk ikke noe jeg heller vil, sa Bodrik og kjente at han begynte å bli desperat. Han måtte si noe som gjorde henne så sint at hun gikk sin vei. Han visste bare om én ting som Pernille mislikte mer enn alt annet. – For jeg … for jeg … er faktisk helt vilt forelsket i deg.

Bodrik svelget tungt. Tenk om hun trædde sykkelen over hodet hans?

– Hva er det du sier? utbrøt hun.

– Eh, kanskje vi kan sitte sammen på bagasjebrettet og kline?

– Det er det ekleste jeg har hørt i hele mitt liv, sa Pernille og kom mot ham med mord i blikket.

Den-umulige-sykkelenKjøp boka

Reklamer