Espen Askeladd og Sydenkongen

  1. Den store Sydenturen

Det var en gang … eller vent litt. Dette var faktisk ikke så lenge siden. Torsdagen to uker tidligere sto nemlig Espen Askeladd foran de slitsomme brødrene sine og sa: – Den lengste ferien jeg har hatt, varte i ti minutter, og det regnet. Så nå skal jeg til Syden for å gjøre meg brun.

– Hæ-hæ, huden din er så bleik at du kommer til å bli solbrent, sa Per.

– Jeg blir ikke brent, denne er brent, sa Espen og holdt fram en brukt fyrstikk.

– Tror du vi vil høre på det røret ditt? sa Per.

– Nei, dette er rør, sa Espen og holdt opp et sugerør.

– Hvis du ikke holder munnen din nå, får du kokos.

– Nei, dette er …, begynte Espen, men husket ikke hvor han hadde lagt kokosnøtten.

– Tror ikke vi gidder å dra til Syden. Vi blir heller hjemme og finner oss noen kule prinsesser, sa Pål.

– Men jeg har jo ikke bedt dere om å bli med.

– Hæ-hæ, du tør ikke fly alene. Gå heller og fiks panelovnen i stua.

Espen Askeladd subbet trist ut i gangen. Han var lei av å fikse ovner. I stedet gikk han inn på kottet sitt under trappa og pakket underbukser i nisteskreppa med trillehjul. For nå hadde han bestemt seg. Han skulle vekk fra brødrene som bare var opptatt av å finne seg prinsesser. Dessuten hadde han hørt at det var så varmt i Syden at de hadde laget helikoptre av alle panelovnene sine.

Siden han faktisk var redd for å fly alene, gikk han til sine tre beste venner og spurte om de ville være med. Dessverre hadde han bare fattige kamerater.

– Jeg har bare to mynter på kistebunnen, sa Steingrim.

Det var så lite at han måtte spise gråstein i stedet for kjøtt.

– Jeg har bare én mynt på kistebunnen, sa Storm og holdt seg for truten. Det var så lite at han måtte slippe ut litt sommer for å få varme i huset. Han hadde nemlig sju somre og femten vintre i kroppen, og slapp han ut alle samtidig, ble det både global oppvarming og en ny istid.

– Jeg har faktisk ingen mynter på kistebunnen, sa Fartein. Han var slank som en spiker og lettet veldig fort. Espen hadde hørt at han var dobbelt så rask som sin egen skygge. Til frokost hentet han tevann ved verdens ende. Da han gikk på skolen, pleide han å kjøpe billig sushi i Tokyo til lunsj. På den ene foten hadde han festet sju tunge parasollføtter, slik at han ikke fløy av gårde.

Espen Askeladd telte alle myntene han hadde tjent på å reparere ovner, men det var bare nok til å ta med to venner. Og han kunne da ikke la én kamerat bli hjemme. Kanskje han likevel måtte gå rundt og være blek som Kvitebjørn, og ikke brun som Bamse Brakar.

– Men vent litt, sa Espen og så på Fartein. – Du kan jo komme deg til verdens ende på mindre enn fem minutter. Du trenger da ingen flybillett.

– Det er sant. Jeg kan bare stikke i forveien.

Et par dager senere sto de på flyplassen foran et skilt der det sto: Til utlandet. Klare for sol. For bading. For et ekte eventyr.

– Vil dere være med, så stig på, sa Espen.

Og så gikk de inn i maskinen med vinger.

– Håper ikke vi møter noen ekle prinsesser på turen, sa Espen.

Siden brødrene hele tiden ville kline med prinsesser, hadde Espen bestemt seg for å vente med kjæreste til han ble gammel nok til å få seg en dronning.

Etter som de nærmet seg Syden, ble det stadig varmere i flyet. Espen tok av seg Mariusgenseren og ble sittende i bare helsetrøya.

– Du trenger da ikke det, mumlet Storm, som vanlig med hånda for munnen. – Jeg kan bare slippe ut en vinter.

– Nei, nei, er du gal? Ikke inne i flyet!

Underveis fikk de servert mat. Steingrim dyttet alt sammen i munnen, inkludert brettet, og svelget. Flyvertinnen så sjokkert på ham.

– Kanskje dere har noe kjøtt til dessert? spurte Steingrim.

– Eh … nei … vi har bare … Spiste du akkurat hele brettet? spurte flyvertinnen.

– Kan jeg få et brett til?

– Det går bra, beroliget Espen. – Han pleier å gulpe opp plasten.

Espen forsøkte å smile hyggelig til flyvertinnen, og snart gikk hun heldigvis videre.

– Veldig dumt at man ikke kan ta med 100-kilos gråstein i håndbagasjen, sukket Steingrim. – Jeg får så lyst på snacks.

– Husk at nå er vi ute blant folk, og da må vi prøve å holde hodet kaldt, forklarte Espen.

– Sa du at det var kaldt her? spurte Storm.

omslag_forside_sydenkongen_alternativ_3Kjøp boka