Slubberten

Første kapittel:

Den store konkurransen

Piffen syntes han hadde verdens fineste familie. For klærne deres var fulle av flekker. Håret sto til alle kanter. Støvsugeren hadde de gjort om til en brødboks. Dusjen var blitt en urtehage. Akkurat sånn det skulle være når man var en ekte slubbert. Og Piffen kom fra en stor slekt med slubberter.

– Se, så fin den støvdotten er! sa bestemor og pekte.

– Den ligner en sky, sa mamma.

– Jeg får lyst til å kose med den, sa Piffen.

Det fantes ingen skap i leiligheten, så alt lå i hauger rundt omkring på gulvet. Og øverst i en av haugene oppdaget Piffen en invitasjon som hadde kommet i posten. Der sto det: Til alle innbyggere. Vi inviterer til konkurranse. Hvem er vakrest i dette landet? Du kan være gutt eller jente. Vi vil finne nasjonens vakreste, så verden kan få se hvor flotte vi er. Vinneren får penger, masse penger. Dommeren er selveste Kongen.

Piffen tenkte på seg selv. Han var da gutt. Og det var jo en av delene de søkte etter. Dessuten hadde mamma mange ganger kalt ham nesten like vakker som en støvdott. Klærne hans hadde sikkert vært på moten en gang. Og masse penger passet utrolig godt. Han hadde nemlig en veldig flat dyne som hadde vært fin å fylle med knitrende, varme sedler. En rik mann på tv hadde nemlig sagt at han var blitt lykkelig av å være være rik. Noen ganger fikk han til og med lyst til å kose med pengene sine. Og den beste måten å kose med penger måtte jo være å ha dem i dyna si.

– Jeg skal bli vakrest i dette landet! Og kose med penger! ropte han til mamma og bestemor. – Men hva synes folk i dette landet er vakkert?

– Det er veldig vanskelig å si, sa mamma. – For meg er du jo nesten like vakker som denne utrolig lekre støvdotten.

Siden vinduene var mørkebrune av skitt, var det lite lys i rommet, og man måtte stirre veldig intenst for å få øye på støvet som beveget seg gjennom luften. Heldigvis hadde familien lang trening i støvtitting.

Piffen tenkte at han måtte finne noen som visste mer om sånt enn mamma og bestemor. Han kom på at Klaus-Fredrik i klassen hadde snakket om at skjønnheten kom innenfra. Og da mente han visst ikke tarmen og magesekken, men noe han kalte utstråling. Klaus-Fredrik hadde nemlig vært med i en reklamefilm for ost.

– Jeg skal bare opp til Klaus-Fredrik en tur, sa Piffen og løp ut.

Det var bare oppoverbakker til Klaus-Fredrik, og da han kom fram, var han både andpusten og svett. Han trykket inn ringeklokka, og det ble spilt en fanfare inne i huset.

– Uff, hva er det du vil? spurte Klaus-Fredrik da han åpnet døra.

– Jeg vil lære alt om skjønnheten som kommer innenfra, sa Piffen.

– Da må du ta av deg sokkene og vaske føttene dine.

– Kommer skjønnheten fra føttene?

– Nei, men pappa vil ikke ha fotmerker på gulvet.

Dette var godt å vite, tenkte Piffen. Nå visste han i hvert fall at skjønnheten ikke kom ut gjennom føttene. Sokkene hadde han gått med siden i fjor, og han ble litt trist da han tok dem av. Inne på badet la han en og en fot oppi vasken og lot vannet risle over dem. Han ble litt trist av å se den mørke bekken som rant ned i sluket.

Hos Klaus-Fredrik var vinduene så rene at man faktisk kunne se ut gjennom dem. Inne på stua skinte det så man fikk vondt i øynene. Midt i alt dette lyset dukket faren til Klaus-Fredrik opp. Nesa hans var rettere enn en linjal, og haken lignet panseret på en bil.

– Er dette noe katten har dratt med inn? spurte han og nikket mot Piffen.

– Nei, det er Per-Frode fra klassen. Alle kaller ham Piffen. Jeg skal lære ham opp i indre skjønnhet.

– Kan du ikke spyle ham i hagen først, foreslo faren.

Piffen syntes det hørtes ut som en morsom lek, selv om han risikerte å bli enda renere.

– Han kan i hvert fall ikke være her inne, da begynner det å lukte av sofaputene.

Piffen prøvde å vise fram de rene føttene sine, men faren bare dyttet dem ut.

– Jeg har ikke tenkt å spyle deg, sa Klaus-Fredrik.

Piffen tenkte at de kanskje hadde lite vann. Heldigvis holdt de på å grave ute for å lage en større terrasse, så Piffen satte seg i en av jordhaugene. Klaus-Fredrik plasserte seg i en hvit fluktstol. Piffen fortalte om konkurransen han skulle delta i, og om pengene han ville fylle i den kalde, flate dyna.

– Egentlig har jeg bare ett råd, sa Klaus-Fredrik.

Piffen bøyde seg litt framover. Han angret på at han ikke hadde tatt med noe å notere på. For nå kom rådet.

Slubberten_Fotokreditering-Gyldendal

Reklamer